Depresjon er den psykiske lidelsen som forekommer hyppigst. Omtrent 15 % av alle menn og 25 % av alle kvinner opplever depresjon en eller annen gang i løpet av livet.

Depresjon kjennetegnes ved en sterk grad av nedstemthet. Det kan innebære en fortvilet og/eller skyldbetynget sinnstilstand. Depresjon forekommer i ulike grader, med og uten angst.

Depresjon er en sekkepost for mange følelser som ofte har plaget den enkelte over lang tid. Dette kan bl.a. resultere i at man mister interessen for seg selv og kanskje andre. Man får gjerne dårlig selvfølelse og tenker svært ofte negativt om alt og alle. Energien som tilsynelatende mangler, er ikke borte, bare gjemt under en rekke sterke, negative følelser. Kroppen er i en negativ elektromagnetisk tilstand som påvirker evnen til å tenke positivt.

Psykiatrien mente allerede på 50-tallet å finne en sammenheng mellom hjernens serotoninnivå og depresjon. På den tiden brukte man et bestemt stoff til behandling av for høyt blodtrykk, og dette stoffet hadde en egenskap som minsket mengden av bestemte transmittorsubstanser eller kjemiske budbringere i hjernen. Hos noen mennesker hadde dette blodtrykksregulerende middelet den svært ubehagelige bivirkningen at pasientene ble deprimerte av det. Nærmere undersøkelser tydet på at det var en sammenheng mellom det senkede serotoninnivået i hjernen og utviklingen av depresjon.

Siden har man kommet fram til at denne modellen er altfor enkel. Man kan også oppnå en lignende bivirkning ved å senke mengden av noradrenalin i hjernen, og dette betyr at også dette systemet må være involvert på en eller annen måte. Som nevnt utviklet heller ikke alle som fikk stoffet depresjoner. Derfor må andre faktorer også spille en rolle.

Likevel var modellen for sammenhengen mellom serotonin og depresjon viktig, i og med at den førte til utviklingen av den moderne antidepressive medisinen som påvirker bestemte transmittorsystemer i hjernen. Det er imidlertid lett å glemme det faktum at en depresjon ikke nødvendigvis er et spørsmål om hjernens serotoninnivå. SSRI-preparatene (SSRI= Selective Serotonin Reuptake Inhibitors) antas å hemme reopptak av serotonin i hjernen. Det er vanlig at effekten først opptrer etter flere ukers behandling. Dette kunne man ikke ha forklart hvis det bare var serotoninmengden som spilte inn. Dessuten forklarer ikke denne teorien den kjensgjerning at ulike psykologiske belastninger kan utløse depresjoner. Derfor har man begynt å interessere seg for andre mekanismer.

I moderne psykiatri går stadig flere bort fra denne enkle, biokjemiske forklaringsmodellen. Nå ser man heller på en depresjon som et uttrykk for et uheldig samspill mellom et sårbart individ og forskjellige uheldige omstendigheter. Man har f.eks. visst lenge at depresjoner kan oppstå etter belastende opplevelser som dødsfall i familien. På den annen side blir jo langt fra alle deprimerte av å oppleve den slags belastninger. Derfor må det være andre ting som også spiller en rolle.

Denne kompleksiteten er utgangspunktet når vi som tankefeltterapeuter står overfor en person med depresjon. Vi behandler aldri diagnosen depresjon (vi behandler ingen diagnoser eller sykdommer), men vi har et verktøy som effektivt kan brukes til å løse eller lindre de ulike ubehagelige følelsene/opplevelsene som har ført til eller er knyttet til tilstanden.

Det er vanlig å tro at en blir fysisk avhengig av en substans. Og det er riktig at mange opplever abstinenser når kroppen ikke får tilført det den er blitt vant til. Men det ser likevel ikke ut til å være den fysiske avhengigheten som gjør at veldig mange sliter med å bli kvitt problemet. Den avgjørende faktoren tror vi i all hovedsak skyldes følelsesmessige forhold. Dette kan se ut til å gjelde akkurat det samme enten det er avhengigheten til “stoffer”/substanser eller “gjøremål”/spilleavhengighet. Ved sistnevnte problem er det jo åpenbart at den fysiske avhengigheten ikke kan være viktig.

Mye tyder på at nesten all avhengighet er forsøk på å redusere angst. Avhengigheten maskerer angsten, men eliminerer den ikke. Noen ganger er denne sammenhengen åpenbar, også for den avhengige. Substansen brukes ofte som “selvmedisinering”, som f.eks. når alkohol brukes for å dempe vonde følelser. Når du ikke tør å slutte, er avhengigheten et faktum. Den avhengige personen kjenner kanskje ikke lenger på den opprinnelige vonde følelsen, men suget eller behovet for stoffer eller en bestemt type oppførsel/handlinger han/hun har blitt avhengig av. Det kan f.eks. være å ta seg en drink eller en sjokolade etter en stresset dag.

Mange blir overrasket når sammenhengen mellom avhengigheten og angst/traumer/andre vonde følelser kommer fram under behandlingen. I tillegg må det for mange arbeides med å bryte mønstre/vaner/rutiner og erstatte disse med andre som er mer støttende. Arbeid med avhengighet har ofte et sammensatt behandlingsforløp.